Reisebrev fra s/y Marialene 07.10.2003

Portugal: Porto, portvin, politi og Porto Santo

Funcahl (Madeira), 7. oktober 2003

Portugal har stått i P'ens tegn. Vi har smakt portvin i Porto, vi har hatt mange interessante møter med portugisiske myndigheter og ikke minst fant vi endelig "syden" på øya Porto Santo utenfor Maderia.

Før vi reiste hadde vi hørt mye positivt om Portugal som ferieland, og spesielt at det skulle være et fint sted å komme med barn. Dette er sikkert riktig, men det gjelder nok mer for for den sørlige delen av av Portugal - nemlig Algarvekysten - som er mer preget av turisme.

Vestkysten er egentlig ikke så veldig interessant. Den består stort sett av en eneste lang sandstrand med Atlanterhavet som står rett inn. Det er ikke så veldig mange havner å velge mellom, og man må seile ganske langt ute fra kysten for å slippe de store dønningene som slår inn. Og selv om strendene er vakre og hvite, så hjelper det lite når vannet bare er mellom 17 og 19 grader!

Portvinens hjemby
Når man reiser langs kysten av Portugal, er man likevel nødt til å besøke Porto. Det vil si at om man kommer med seilbåt, er det mest vanlig å legge seg i havnen i Leixoes ved utløpet av Rio Douro og heller ta bussen inn til Porto.

Porto er sentrum for portvinsproduksjon og alle de kjente portvinsmerkene har sine vinkjellere på vestsiden av Rio Douro (I tillegg til de mer moderne destilleriene lengre opp i dalen). Et besøk i en av vinkjellerne er nesten obligatorisk og vi valgte House of Sandemann.

Et slags hverdagsliv
Etter tre måneder ombord i båten har vi etter hvert fått et slags hverdagsliv. Og selv om dette livet er ganske annerledes enn livet vårt hjemme i Drøbak, består det likevel av en rekke hverdagslige syssler som matlaging, husarbeid og klesvask. Det som er mest typisk for hverdagslivet ombord i en båt er de 3 T'ene: Ting Tar Tid!

Med liten plass og mange ting blir det mye flytting for å få tak i ulike saker. Vi har nesten komplett kjøkkenutstyr med oss - alt fra matbokser og saftflasker til hvitløkspresse, rivjern og eggedeler. Forskjellen er bare at alt befinner seg i to små skap og en skuff. Og det er ikke noe vits å forsøke å stable tingene fint og oversiktlig - det holder bare til vi møter en bølge! Etter litt prøving og feiling har vi funnet ut at stappemetoden er den som fungerer best. Ulempen er selvsagt at hele skapet må tømmes hver gang man skal ha tak i et redskap.

Og hver gang man skal ha et nytt håndkle eller et klesplagg man sjelden bruker (f eks regnjakke) så må en seng endevendes og man må stå på hode ned i benken og grave etter håndkle - og håpe på at nettopp det rommet i benken fortsatt er tørt...

En god havn = god vaskemaskin!
Det varme været bidrar til at vi ikke skitner ut så mange klær, men det blir likevel en god del klesvask - i hvertfall når det kan gå flere uker mellom vaskemulighetene (og vi er ikke spesielt glade i vaske klær for hånd). Lykken er derfor å komme til en havn med vaskemaskiner og tørketromler, spesielt hvis de er av nyere årgang.

Dusjer, doer og andre fasiliteter er vi ikke lenger så opptatt av, en god havn er kjennetegnet med gode vaskemuligheter! Og når vi ikke har noen rene underbukser igjen og er så heldige å finne en vaskemaskin, ligger vi gjerne noen ekstra dager i havn for å få tømt alle skittentøyposene. Og er vi ekstra heldige, blir klærne ikke så verst rene heller...

Lykkelige kjøpmenn i Peniche
Vi syns ofte det var et pes å handle matvarer hjemme også - men på seiltur er det ti ganger så slitsomt. Ikke har vi bil, ikke har vi besteforeldre som kan passe ungene mens vi svipper opp på Rema og supermarkedene ligger alltid minst 20 minutters gange fra marinaene. For å slippe å handle så ofte og bruke masse unødvendig tid på å finne supermarkeder i hver eneste havn vi kommer til, bestemte vi oss for å gjøre storshopping i Peniche.

Utdrag fra handlelisten: 500 bleier, 16 pakker våtservietter, 64 kartonger juice, 24 bokser hermetiske champingoner, 30 pakker kjeks, 6 supersize glass med nugatti, 48 bokser med øl, 48 bokser med cola light, 16 glass med hermetiske pølser, 4 kilo margarin, 7 kilo grovt mel og mye, mye mer. Totalt fem fulle handlekurver! Vi har i hvertfall bidratt litt i kassa til de lokale kjøpmennene i Peniche.

Cyber-seilere
En annen ting vi bruker mye tid på er noe så uromantisk som Internett. Det er gjerne det først alle langturseilere spør om når de kommer til en ny havn: Hvor er nærmeste internettcafe? Og til nå har erfaringen vært at det finnes en så godt som alle steder, og i snitt koster det mindre enn en tier å bruke en maskin i en time!

Så selv om vi på en måte har fjernet oss litt fra hverdagen ved å reise på langtur, prøver vi å holde oss litt oppdatert likevel. I tillegg er jo nettet en glimrende måte å kommunisere billig på - både med leverandører av diverse båtutstyr som vi trenger, skal reparerer eller lurer på om vi skal anskaffe og ikke minst med familie og venner hjemme i Norge (og resten av verden).

Vi syns det kjempehyggelig å få kortere og lengre meldinger hjemmefra med nyheter og sladder og annet viktig. Dessverre har vi ikke alltid tid til å svare like fyldig til alle sammen. Nettcafeer er ikke som regel ikke så veldig spennende eller egnede for Håkon og Olve. Enten er de fulle av tolvåringer som spille voldsspill eller så er det lastet ned porno på de fleste PC'ene. Håkon pleier ikke å bli veldig fornøyd når han må være med mamma og pappa for å "jobbe på PC" - det er omtrent like kjedelig som når de jobbet med PC hjemme, og han må som regel bestikkes med en is for at vi skal rekke å lese og sende e-post, sjekke nettavisen, sjekke kontoen i nettbanken og kanskje legge ut et nytt reisebrev.

Møte med politiet
Etterhvert som vi har beveget oss sydover i Europa har papirmølla knyttet til inn- og utsjekking av havner gradvis blitt mer omstendelig. Portugal er kjent for å være spesielt omstendelige - i hvertfall i europeisk målestokk (det blir visstnok mye verre når vi kommer lenger vestover). I hver eneste havn må vi så raskt som overhode mulig møte opp hos både havnepoliti, tollmyndigheter og marinakontor med båtens papirer og våre pass og fylle ut de nødvendige skjemaer. Som regel kan du ikke legge deg til i havnen før alle formaliteter er unnagjort og du kan glemme å få nøkkelkort til doen eller koble til landstrømmen før innsjekkingen er gjennomført. Og er noen av kontorene stengt, så får man bare vente. Og sist men ikke minst: Man må for all del ikke glemme å si i fra til de samme instanser når havnen forlates.

Alt dette har imidlertid gått veldig greit, med unntak av en litt overivrig offiser som syns han måtte passe på å plystre oss inn med fløyte da det så ut som om vi var så frekke å ta en bås i havna før vi hadde sjekket inn.....

På jakt etter syden
Vi forlot fastlands-Portugal litt før vi egentlig hadde planlagt. Vi ville ha varmere vann! Etter nesten fire døgns seilas sørvestover fra Cascais utenfor Lisboa kom vi fram til øya Porto Santo. Øya er en del av øygruppen Madeira og ligger ca 40 nautiske mil nordøst for selve Madeira.

Vi kom inn tidlig om morgenen og la oss for anker like utenfor marinaen. Vannet var krystallklart og på 10 meters dyp kunne vi tydelig se hvor vi la ankeret. Underveis til Madeira hadde Håkon sjekket at badetemperaturen ble høyere og høyere dess lenger sør vi kom. Ved Porto Santo viste termometeret 24 grader og noe av det første vi gjorde da vi kom fram var å bade fra båten. Endelig kunne vi si at "nå er vi i syden"!

For noen år siden var Porto Santo visstnok nesten ingenting, men siden midten av 90-tallet har det skjedd store forandringer (sikkert blant annet takket være EU-midler). I tillegg til å bygge en marina (før kunne seilere bare ligge for anker utenfor Porto Santo), bærer resten byen preg av mye fornyelse. Stedet er iferd med å bli et turiststed, mye takket være lange hvite strender som man ikke finner ellers på Madeira.

"Den andre norske båten med barn ombord"
Forreløpig er det ikke alt for mye turisme på øya og vi likte oss veldig godt. Vi hadde mange deilige stranddager. Vi lå først noen dager for anker, men valgte å legge oss inn i marinaen da det begynte å blåse litt mer. Det lå mange andre norske seilbåter i Porto Santo og vi hadde mye trivlig sosialt samvær under oppholdet. Blant annet grillet vi på brygga sammen med Saft Suse, Mirandi og Let go. På menyen sto en en stor flott fisk som Helge fra Saft Suse hadde tatt med harpun da han dykket.

Endelig traff vi også "den andre norske båten med barn ombord" som flere hadde fortalt oss om underveis. Ombord på Let go fra Oslo seiler Cecilie, Arild, Linnea (10) og Elin (3). Og endelig fikk Håkon noen å leke med... Og vi voksne fikk noen å snakke med som har mange av de samme utfordringene og gledene med å seile med barn ombord.

We love Porto Santo
Porto Santo ble vår favoritt på Madeira. Vi besøkte også selve Madeira, men fant ut at Madeira ikke er stedet å komme med seilbåt. Dit er det nok bedre å komme med fly. Den lille havna i Funchal har knapt nok plass til besøkende båter og vi ble sporenstreks jaget av "havnemannen" da vi forsøkte å legge oss utenpå en annen båt.

Vi la oss for anker utenfor havnen, men på grunn av de høye fjellene på Madeira blir vindforholdende svært rotete utenfor Funchal. Det var mye dønninger og vinden dreide oss hele tiden rundt.

Etter en lang natt med rulling og vekking tidlig på morgenen av febrilsk plystring fra tyskeren på katamaranenen som vi kvelden før hadde hatt god klaring til og som vi plutselig lå farlig nær, fant vi det best å gå til den "nye" marinaen på Madeira. En grei nok marina, bortsett fra at den ligger 30 kilometer fra Funchal og det går bare en buss om dagen inn til byen.

Enden på visa ble at vi leide biler sammen med Let go og utforsket istedet Madeira på fire hjul. Og vi skal definitivt tilbake til øya - men det blir en annen gang og ikke med båt.