Reisebrev fra s/y Marialene 30.06.2004

Stillehavsliv i Fransk Polynesia

Makemo, Tuamotus (Fransk Polynesia), 30. juni 2004

Etter 21 fantastiske soloppganger over Stillehavet var det deilig å kaste anker utenfor den frodige øya Fatu Hiva og endelig kunne sove en hel natt. Nesten 3000 sjømil er tilbakelagt på verdens største hav og vi kom helskinnet fram til Fransk Polynesia hele gjengen. Øyriket i Stillehavet byr på alt fra høye fjell og grønne daler til krystallklart vann og fantastiske korallrev - og har gitt oss noen av våre beste opplevelser hittil.

Strekket fra Galapagos til Marquesas er det lengste på vår jordomseiling og selv om tre uker på havet gikk raskt unna og uten noen problemer, var det ubeskrivelig deilig å få fast jord under bena. Ikke minst syns Håkon og Olve det var godt og kunne hoppe og løpe igjen. Olve fikk vise at han ikke hadde glemt hvordan det var å gå – selv om det ble noen skrubbsår på knærne i begynnelsen. Det var litt annerledes å bevege seg på flat mark som ligger i ro, enn i båten som hele tiden gynger.

Marialene gjorde en god jobb under overfarten. Hun oppførte seg eksemplarisk og det nærmeste vi kom problemer var en ødelagt sjakkel på bompreventeren. Vi hadde fin medvindseilas hele veien og når vinden ble svak dro vi fram vår oransje og blå genaker. Den ga oss god drahjelp i lite vind. Vårt femte besetningsmedlem, vindroret Laura, styrte som vanlig stø kurs og fikk bare av og til litt hjelp av autopiloten. Vi seilte fra Galapagos sammen med Capella og Swany og hadde radiokontakt med dem to ganger om dagen. Swany føk selvsagt fra oss, mens vi slo Capella med et par dager. Guro vant konkurransen om å tippe ankomsttidspunktet vårt, hun bommet med bare to timer!

Ekstra mannskap eller ikke
Vi vurderte en stund om vi skulle ta med oss ett ekstra mannskap for den lange turen til Fransk Polynesia. Med bare to voksne om bord, har vi hele tiden hendene fulle: Det skal holdes utkikk, seil skal passes og justeres, det skal lages mat, båten skal holdes i orden, barna skal passes og underholdes osv. Skrekken var at en av de voksne skulle bli syke og at den andre måtte håndtere alt på egen hånd. Nå viser det seg at det må være veldig sunt å seile på langtur – ingen av oss, verken små eller store har vært syke en eneste dag hittil på turen (bank i bordet…).

Vi valgte derfor å seile uten ekstra mannskap. Siden vi ikke hadde noen bekjente som kunne være med på dette strekket, var alternativet å ta med en fremmed. Det kan fungere veldig bra, men det kan også bety full skjæring. Havseilas er i seg selv en krevende situasjon og ombord i en liten båt er man avhengig av en god tone – ellers kan 21 døgn bli uutholdelig. Vi er glade for at vi valgte å gjøre det på egen hånd – og stolte over at vi greide det så bra alene.

Tidkrevende hverdag
Vi har etter hvert funnet en bra rytme ombord med vakter og søvn og andre oppgaver. Men, det blir ikke mye tid til å kjede seg! Når vi hører om andre på tur som leser bok etter bok eller forbereder store fancy måltider, vet vi at de ikke har barn om bord. Med to små går det i ett, spesielt fordi de voksne må prøve å sove litt om dagen også. Både Olve og Håkon er flinke til å leke på egen hånd og med hverandre, men spesielt hvis det er urolig sjø må mamma eller pappa være sammen med dem og lese bok eller høre på cd. I tillegg tar alle dagligdagse gjøremål mye lengre tid. Matlaging på to kvadrat skråplan er en tidkrevende affære – når du tror du har kontroll, kommer alltid en uventet og litt større bølge som kaster alt hulter i bulter. På havet sverger vi mye til enkle pasta- og risretter. Ikke bare er det greit å lage, det er også en fordel med mat som kan spises fra dyp tallerken.

Endelig fisk igjen
I tillegg hadde vi selvsagt masse fisk. Vår dårlige fiskelykke snudde heldigvis noen dager ut fra Galapagos. Vi hadde stadig napp og tilsammen dro vi om bord 1 wahoo (gråmakrell), 3 tunfisker og 6 doradoer (gullmakrell). Siden de fleste fiskene var store nok til flere måltider ble det etter hvert mye fisk til middag. Vi hadde stekt fisk og ovnsbakt fisk i alle varianter, marinert og ikke-marinert. Vi hadde gravet fisk og den siste favoritten er tunfisk ”kokt” i sitronsaft på polynesisk vis.

Franskmenn i Stillehavet
Fransk Polynesia dekker et område i Stillehavet like stort som hele Europa. 130 øyer er fordelt på fem øygrupper: Marquesas, Tuamotu, Selskapsøyene (Tahiti), Gambier og Australøyene. Område har siden andre verdenskrig vært fransk oversjøisk territorium, og det var litt merkelig å heise tricoloren så langt fra Europa.

Det er mange meninger om franskmennenes uvilje til å gi slipp på området. Den eldgamle polynesiske kulturen er i stor grad påvirket av europeerne som har vært der, ikke minst alle misjonærene, på godt og vondt. Fransk er hovedspråket, men polynesierne snakker også sine egne språk. Guro måtte grave fram skolefransken sin og greide etter hvert å gjøre seg ganske godt forstått. I hvert fall synes Steinar det høres veldig imponerende ut, men det kan ha noe med at han selv ikke kan noe særlig mer fransk enn ”merci beaucoup”!

En stor del av Tuamotu-øygruppen er forbudt område for seilere. Det var her franskmennene helt fram til 1995 prøvesprengte atomvåpen, blant annet på Muroroa-atollen. Frankrike subsidierer Fransk Polynesia i stor grad, blant annet gjennom å kjøpe den viktigste eksportartikkelen kopra (tørket kokosnøttkjøtt som brukes til å lage olje) til en høyere pris enn verdensmarkedsprisen.

Frodige Marquesas
Øygruppen Marquesas ligger lengst nord og øst og er det naturlige stedet å ha landkjenning når man kommer østfra. Vi besøkte de tre øyene Fatu Hiva, Tahuata og Hiva Oa. Marquesas-øyene er høye, frodige grønne øyer med fantastiske klippeformasjoner og dramatisk kystlinje. Det er få bukter å ankre opp i, så enkelt av stedene var det litt trangt om plassen. Men siden vi hadde vært alene på havet i mange uker var det hyggelig å treffe igjen nye og gamle seilvenner for å utveksle erfaringer om overfarten. På Hiva Oa traff vi igjen Capella og Håkon likte godt å se igjen lekekameraten Stephie.

Hiva Oa er for øvrig øya som både Paul Gaugin og Jaques Brel valgte som tilholdssted for sine siste kunstneriske utfoldelser. Begge to er gravlagt under magnoliatrær på den lille kirkegården i åsen over landsbyen Atouna. Det er også laget et museum til ære for de to i landsbyen.

20 kilo frukt for en flaske rom
Polynesierne er vennlige og hjelpsomme, men de bærer preg av at franskmennene bidrar stort til økonomien deres. Det virker som det er få som utnytter mulige forretningsmuligheter. Med sitt fuktige og varme klima bugner øyene av frukt og grønt, men ingen øyner muligheten til å tjene noen franc på å tilby dette til seilere som er hungrige på frukt etter en lang havseilas. Overalt så vi digre frukthager – men ingenting var til salgs i butikken eller på markedet. Tilsynelatende er marqueserne fornøyd med å bruke det de trenger selv – resten råtner på bakken. I butikken var det stort sett bare importerte epler fra New Zealand å få kjøpt.

Heldigvis fant vi Felix rett bortenfor havnen på Hiva Oa. Han driver en diger frukthage sammen med sin franske kone. Et lite unnselig skilt på porten sa ”Fresh Friut”, så vi var ikke sene med å banke på. Prisene Felix forlangte for frukten var vanvittige, men for en flaske rom ble både Capella og Marialene fylt til randen med både bananer, papaya, sitroner, sitrusepler, grapefrukt og en stor, rar piggete frukt de kaller ”sour sop”. Rom’en hadde Drago fra Capella kjøpt for 2-3 dollar i Panama. Kokosnøtter finnes overalt, og selv om det er noen som eier hvert eneste tre, syns vi at vi kunne plukke med oss de som lå langs veien eller på stranda.

Baguett-triks
Prisnivået i Fransk Polynesia er noe for seg selv – og ikke noe for båtfanter! En kartong juice eller en eske frokostblanding koster rundt femtilappen. Grunnen er visstnok at polynesierne betaler skatt på forbruk i stedet for på inntekt. Det eneste som er billig er baguetter, så det er det blitt mye av i det siste. Vi tok sågar med oss en pen bunke til Tuamotu der vi visste at det ville være vanskelig å få kjøpt noe som helst. Soltørkede baguetter blir som nye igjen ved at man bruker en injeksjonssprøyte og sprøyter vann inn i dem før de stekes i ovnen. Det blir veldig gode hvitløksbrød også!

Den lave og farlige øygruppen
Fra de frodige Marquesas-øyene seilte vi i tre døgn sørover mot Tuamotu-øygruppen. Øygruppen består av 78 atoller og stekker seg over et område på 1000 sjømil. En atoll er en ring av lave palmekledte øyer – motus og korallrev. I midten er det en lagune som er 20-60 meter dyp, men ofte med mange korallhoder som stikker nesten opp til overflaten. Atollene ble dannet av vulkaner som over millioner av år har sunket ned i havet.

En del av atollene har en eller to passasjer eller pass inn i lagunen som kan brukes av større båter. Det kan være ganske spennende å kjøre gjennom et slikt pass – de er range, det er mange korallrev og når tidevannet skifter kan det bli opp til 8 knops strøm i passet. Beste tid er 1 time etter høy- eller lavvann og når solen står høyt på himmelen så det er lett å se fargeforskjeller i vannet for å avgjøre hvor det er grunner og korallrev.

Tuamotu var tidligere fryktet av sjøfarere på grunn av det urene farvannet og det faktum at det er vanskelig å få øye på de flate øyene der palmer og ett og annet kirketårn er det høyeste punktet. Man må så nærme som 7-8 sjømil for å få øye på en atoll, gjerne enda nærmere hvis man kommer fra sørsiden der det ofte bare er korallrev som bølgene bryter over. I våre dager er det imidlertid ikke noe problem å seile mellom Tuamotu-atollene. Ved hjelp av GPS vet man alltid eksakt hvor man er og palmeøyene er godt synlig på radaren.

På Tuamotu er kopra og i stadig større grad sorte perler de viktigste leveveiene. Perledyrking er etter hvert blitt ”big business” og de sorte perlene kan kun dyrkes fram i en type østers som lever inne i atollene.

I Thor Heyerdahls fotspor
Vi besøkte Raroia – en av de større atollene i Tuamotu. 9 km bred og 40 km lang. Vi ville spesielt til denne atollen fordi det var her Kon-Tiki strandet i 1947. Vi håpet at det var noen i landsbyen som kunne vise oss stedet der Thor Heyerdahl eventyrlige reise over Stillehavet endte.

Vi var eneste båt som lå for anker utenfor den lille landsbyen Garumoa, hvor det bor rundt 80 mennesker. Ikke lenge etter at vi hadde kastet ankeret kom en motorbåt ut for å hilse på oss. Om bord var Gilles og en av hans lillebrødre. Gilles har gått på skole på Tahiti og snakker veldig bra engelsk. Gutta ønsket seg litt ny musikk, så for en liten håndfull sorte perler brant Guro noen cd’er basert på listene gutta hadde laget etter å ha lånt med seg cd-mappen vår hjem en kveld. Vi har med oss ganske mye norsk musikk, og særlig Morten Abel falt i smak. Vi smiler litt når vi tenker på at på en liten atoll midt ute i Stillehavet har Morten Abel fått noen nye fans. Vi fikk veldig god kontakt med Gilles og familien hans. Vi ble invitert hjem til dem og Håkon lekte med hans treårige datter, Rangitea.

Senere fikk vi flere perler for litt øl og vin og en tube med sårsalve fra Marialenes store, men lite brukte medisinbokser. Moren til Gilles hadde kuttet seg i foten på skjell og hadde problemer med å få sårene til å gro. Perlene er langt fra perfekte, men de har mye større verdi for oss enn noen andre perler vi kunne få kjøpt. Den dagen vi skulle dra var Steinar alene på land med Olve og Håkon og da fikk han med seg et par perleøredobber og et halskjede i gave til Guro. Polynesierne er veldig gavmilde og de regner man ikke rikdom etter hvor mye man har, men etter hvor mye man gir bort.

Et lite stykke konsentrert paradis
I Garumoa traff vi også den pensjonerte franske pastoren Gerard og landsbyens eldste, Tetoka. Vi ble invitert inn på en øl og da vi spurte om Tetoka visste hvor Kon-Tiki hadde strandet bestemte de seg like godt for å ta oss med til stedet neste dag.

I en liten motorbåt kjørte vi tvers over atollen og Tetoka manøvrerte trygt mellom korallhoder og østersgarn. Vi fikk se korallrevet på Raroias østside der Kon-Tiki drev i land og den lille øya som Heyerdahl beskriver som ”…et lite stykke konsentrert paradis…” Og vi må si oss enige i beskrivelsen. Frodig, med masse hvite terner som hekker der og vanvittig mye fargerik fisk som svømmer i det grunne vannet rundt øya. Tetoka gravde fram flere store eremikttkrepser som vi brukte som agn og viste oss hvordan vi skulle fiske fra stranden. Typisk nok var det bare Tetoka som fikk fisk og i løpet av en times tid hadde han dratt inn 7-8 passe store fisker. "No-fish" Steinar fikk ingenting…

Vi kjørte videre til en annen liten øy og der tilberedte Tetoka fisken på polynesisk vis i en jordovn. Han dekket på med palmeblader og tilbød oss fersk kokosmelk å drikke. Lunsjen er noe av det mest fantastiske vi har opplevd. I skyggen av palmene spiste vi varmrøkt fisk og drakk fra kokosnøtter. Olve sov formiddagsluren sin på en seng av palmeblader og Håkon vasset i strandkanten og forsøkte å fange svartipphaiene som svømte nysgjerrig rundt bena hans….

Vårt eget paradis
Etter at vi forlot Raroia besøkte vi atollen Makemo. Landsbyen på Makemo er litt større enn på Raroia, og vi hadde raskt et haleheng av barn etter oss da vi gikk en tur i byen. Som de fleste andre steder hvor misjonærene har vært, finnes det en kirke og på Makemo har de intet mindre enn en katedral. Vi kjørte gjennom lagunen til den vestlige delen av atollen og der fant vi vårt eget lille paradis.

Vannet var så klart at vi kunne se ankeret vårt på 16 meters dyp (og samtidig se at vi satt fast i et korallhode…). Vi hadde en fantastisk hvit strand helt for oss selv og både Olve og Håkon kunne bade så mye de ville i det rolige vannet. Når vi snorklet på ett av de mange korallhodene kunne vi se koraller i fantastiske farger og et utall av flotte fisker. Vi gikk på skattejakt langs korallstrendene og plukket flotte skjell og til lunsj åpnet vi kanskje en kokosnøtt.

Tilbake til storbylivet
Etter mange uker med fisk og kokosnøtter setter vi seil mot Tahiti og den mest kosmopolitiske byen i Fransk Polynesia - Papetee, og det er ikke fritt for at vi gleder oss litt til McDonalds! I Papetee mønstrer de nygifte Dag og Rana på for å seile m3ed Marialene i tre uker. de er dristige (eller gale...) nok til å legge bryllupsreisen sin ombord på en liten seilbåt sammen med en småbarnsfamilie!