Reisebrev fra s/y Marialene 15.09.2005

Smilende Indonesia

Bali (Indonesia), 15. september 2005

Mange seilere skyr Indonesia. Omstendelig innsjekking, byråkrati og papirmølle, malaria og ikke minst ryktet om pirater skremmer. Vårt møte med sørøst Asia har imidlertid vært preget av mange store smil og vi har ikke så mye som sett barten av en pirat. Et smil fra oss, ble alltid gjengjeldt med et enda større smil!

Eneste piratvirksomhet vi har opplevd må være den til de indonesiske myndighetene. Totalt kostet det oss 450 USD i tillatelser og agenter for å besøke Indonesia. Det dyreste landet vi har sjekket inn i så langt, hvis vi ser bort fra blodprisen vi betalte for å gå gjennom Panamakanalen og pengene vi tapte på depositumet vi måtte betale i Fransk Polynesia.

Kommer man seg gjennom de første hindrene med å skaffe seilingstillatelse og turistvisum åpner Indonesia seg som et enormt seilingsområde seg med masser av vakre ankringsplasser, spennende sørøstasiatisk folk og kultur. Ryktene om pirater er strekt overdrevet og faktisk er det langt flere piratangrep mot lystfartøy i Karibia enn i sørøst Asia.

Vår sponsor i Indonesia
Mange velger å delta i den årlige regattaen som går fra Darwin til Bali for å enklest få alle tillatelser som trengs. Regattaen startet litt for tidlig for oss, men gjennom Bali International Marina ordnet vi enkelt seilingstillatelse og nødvendig sponsorbrev for å få visum.

Hele prosessen er beskrevet på marinaens nettside (www.balimarina.com) og vi kunne sende alle nødvendige dokumenter på e-post og mottok også seilingstillatelsen og sponsorbrevet på e-post i Australia. Sponsorbrevet tok vi med til det indonesiske konsulatet i Darwin, og fire dager og 240 australske dollar senere hadde vi visum i passene våre for 60 dager i Indonesia.

Vi hadde en fin seilas fra Darwin. De 468 nautiske milene ble tilbakelagt på ganske nøyaktig 4 døgn, men da måtte vi redusere farten ganske mye den siste natten for å ikke komme frem mens det var mørkt. Snittfarten på litt under 5 knop vitnet om ikke altfor mye vind og litt motorkjøring.

Agent for innsjekking
I Darwin sørget vi også for et uttall av kopier av båtpapirer, pass, mannskapslister osv. Vi hadde hørt at Indonesiske myndigheter var glade i kopier. Og ganske riktig, vår agent i Kupang, Napa Rachman, forsynte seg grovt av beholdningen. Vi fikk til og med bruk for Marialene-stempelet vårt, som hittil har ligget ubrukt i skuffen og som vi egentlig har lurt på om det var noe vits å skaffe før vi dro fra Norge.

Vanligvis pleier vi å ordne innsjekking i nye land selv, men den indonesiske prosessen som involverer toll, immigrasjon, karantene, havnemyndigheter, marinen, politi og gud vet hva (i riktig rekkefølge, må vite...), ble for drøy. Vi betalte gladelig Napa 50 USD for at han ordnet alt for oss. Det eneste vi måtte gjøre var å transportere de ulike myndighetspersonene ut og inn i jolla og sørge for at alle fikk de obligatoriske "gavene". (Noe som gikk hardt utover cola light beholdningen vår.)

Verdens største arkipel
Indonesia er verdens største arkipel, øygruppe og består av mer enn 13 000 øyer. Under halvparten av øyene er bebodd. Landet består likevel mest av hav og indonesiere omtaler hjemlandet sitt som "Tanah Air Kita" - "Vårt land og hav".

Indonesia, med godt over 200 millioner mennesker, er verdens fjerde mest folksomme nasjon. Majoriteten er muslimer, hvilket gjør Indonesia til et av de største muslimske landene i verden. Andre religioner er også tilstede. Bali er for det meste hinduistisk, men andre øye er mer eller mindre kristne eller katolske. Det siste er et resultat av 350 åra nederlandsk styre. Mange steder er også religionene iblandet gammel natur- og dyretro.

"Hello Mister!"
Møte med Kupang, hovedstaden på Timor, var ganske overveldende. Det er utrolig at verden kan være så annerledes bare noe får dagers seilas fra "siviliserte" Darwin i Australia. Det er både skittent og støyende, fattigdommen er ganske synlig, men likevel er menneskene utrolig blide og hyggelige. Etter en tur på markedet var vi helt utslitt i kjevene av å smile. "Hello Mister" og "Hello Missus" er stort sett det eneste de kan på engelsk og alle ville gjerne ta på Håkon og Olve som skilte seg veldig ut med sitt lyse hår.

Billig, billig, billig
Indonesia er utrolig billig for oss vestlige, spesielt på steder som Kupang som ikke er turistbyer. Men når vi vet at mange av de indonesierne som faktisk er så heldige at de har en jobb kanskje bare tjener 30-50 dollar i måneden, er ikke kjøpekraften særlig stor for de lokale. Guro syns derfor ikke det gjorde så mye om hun betalte litt overpris fordi hun ikke er så glad i å prute. Det var uansett veldig billig for oss og tanken på at man kanskje har hjulpet en familie til litt ekstra ris er viktigere enn å spare noe cent.

Vi startet vår dag på markedet med 50 000 rupiha i hånden (5 USD) og da vi var ferdige hadde vi fortsatt nesten halvparten igjen. Da hadde vi kjøpt løk, poteter, to vannmeloner, salat, squash, tomater og lime!

Om kveldene spiste vi ofte middag på Teddy's Bar som er samlingsstedet for yachties i Kupang. 1,5 USD kostet det for en diger porsjon med nasi goreng eller ami goreng (stekt ris eller nudler med grønnsaker og gjerne kylling). Og når vi snakker om lave priser: Vi fikk nytt kontantkort til mobiltelefonen for 2 USD og da var det inkludert ringetid for 1,5 USD, og Steinar fikk tre nye t-skjorter for 8 USD.

På jakt etter Komododragen
Etter noen trivelige dager i Kupang startet vi ferden vestover mot Bali. To nattseilinger senere kom vi fra til øya Rinca som er en del av Komodo nasjonalpark. Vi ankret opp ved siden av noen fiskebåter utenfor en av parkstasjonene. Vi var på den østlige delen av Rinca, langt unna der hvor eventuelle turister kommer, så parkranger Baltazar og sjefen hans var glade for litt besøk. De tok oss med på en gåtur i skogen bak parkstasjonen og viste oss både hjort, aper, villsvin og til slutt fant vi en diger komodoøgle, eller "dragon" som de lokale kaller det for, som lå og solte seg.

De største øglene så vi likevel under parkstasjonen, som naturlig nok var bygget på stylter! Komododragen virker fredelig der den lunter av gårde, men den er et farlig rovdyr som både har skarpe tenner og sylkvasse klør. Visstnok kan den løpe fort også og kan lukte mat på mange kilometers avstand. Baltazar var fornøyd med at vi hadde Olve i bæremeis og selv hadde han med seg en lang stokk i tilfelle vi skulle overraske en øgle. Komodoøglen jakter nemlig ved å ligge i ro å late som den sover, helt til et intetanende bytte, et villsvin, en ape, eller en vannbøffel, vandrer forbi.

Søppelproblem
Vi besøkte flere ankringer rundt Rinca og Komodo. Det var ikke mange båter her, men vi hadde hyggelig selskap av Neli og Johannes fra Tirza. Vi fant flere fine strender, selv om noen av dem dessverre var tilgriset av søppel som hadde blitt vasket inn. Etter hvert ble vi ganske vant til dette synet. Det er helt tydelig at den "grønne bølgen" ennå ikke har nådd Indonesia. Men så har sannsynligvis også landet andre problemer å handskes med foreløpig.

Det finnes ingen gode systemer for innsamling og tilintetgjøring av søppel og mange av de lokale slipper den tomme vannflasken eller chipsposen rett fra seg på bakken, slik de alltid har gjort med den tomme kokosnøtten eller bananskallet. Vi hadde ikke samvittighet til å gi fra oss søppelposene våre i de få landsbyene vi besøkte, når vi visste at de sannsynligvis bare kom til å bli slengt i en grøft. Vi brant noe av avfallet vårt på øde strender, men i motsetning til andre båter har vi et noe større søppelproblem - nemlig Olves bleier.

Etter heller mislykket eksperimentering med saltvannsskylling og tørking (!) av brukte bleier, er vi kommet fram til at bleier brenner veldig dårlig. Du trenger fryktelig mye tørr ved for å holde liv i et bål med et par våte bleier. Vi endte med å ta med oss det meste til Bali, hvor vi regner med at de har noen form for organisert søppelinnsamling. Vi skal love at det luktet ikke bare blomster i ankerbrønnen vår da vi kom fra til Bali! Vi burde kanskje ha vurdert tøybleier likevel...

Til tross for litt sjenerende søppel, har vi likevel ikke opplevd klarer vann og flottere korallrev på lenge. Det store Barriererevet er ingenting til sammenlikning! På flere av stedene var det 20-30 meters sikt og koraller i utrolig flotte farger. Siden det er så mange ankringer i Indonesia er man stort sett alltid alene og kan finne helt uberørte korallrev.

På landsbybesøk
Ukene mellom Kupang og Bali ble fylt med mange stranddager og mye bading og snorkling. Det var ikke så mye annet å finne på! På vei mot Lombok besøkte vi en liten landsby på øya Sumbawa som vi forelsket oss helt i. De som bodde der var ikke vant til besøk og vi ble tatt veldig godt i mot. Vi ble kjent med Sri som hadde studert og lært seg litt engelsk. Vi ble invitert hjem til hennes familie og fikk blant annet servert søt indonesisk kaffe, som straks ble en favoritt.

Håkon og Olve lekte masse med alle de lokale barna og vi fikk komme på besøk på barneskolen. Det går hele 120 barn på skolen fordelt på 6 trinn, men vi traff ikke mer enn 1 eneste lærer og vi kunne ikke se annet materiell enn noen plakater på veggene. Ingen bøker, ark eller blyanter. Vi hadde med oss noen penner og fargestifter som de fikk, men hvis vi finner kladdebøker og blyanter på Bali skal vi sende en eske til dem.

Sri var veldig opptatt av å bli bedre i engelske, så hun fikk noen australske ukeblader av Guro og en liten bok med eventyret om den lille havfruen av Håkon. Om morgenen før vi gikk i land fylte Håkon opp vesken til mamma med leker han ville gi bort og delte ut til alle de barna han traff. Vi hadde også med ballonger som alltid er populært.

Inn i turisttrømmen
Siste stopp før Bali var Gili Air utenfor Lombok (en av de såkalte Gilis-øyene). Mye forandret seg da. Vi var kommet inn i turistenes hovedvei gjennom Indonesia. Det var ingen som reagerte på det lyse håret vårt lenger, vi ble nedrent av selgere som ville selge smykker, perler og tepper på stranden og kelneren på restauranten kunne si "Vil ni ha banan pankak?"

Men selv om vi kommer til å minnes ukene med den flotte snorklingen, de små landsbyene og alle de smilende menneskene i de mer avsidesliggende delende av Indonesia, kommer vi nok til å trives på Bali også. Besøk hjemmefra er et absolutt høydepunkt på turen vår og nå gleder vi oss til to ukers ferie på hotell sammen med farmor og farfar. Det skal også bli godt å finne skikkelige supermarked igjen, billige restauranter og internettkafeer. Kanskje vi kan finne ut hvordan det gikk med valget hjemme i Norge også...

Vårt møte med Indonesia - Kupang sett fra sjøsiden.

Olve vet ikke helt hva han skal syns om all oppmerksomheten han fikk på markedet i Kupang...

Middag på Teddy's Bar i Kupang.

Lokal kvinne vever "ikat" - det tradisjonelle indonesiske teppet.

Blide jenter i en landsby utenfor Kupang.

Olve prøver seg med litt trommespill.

Håkon ser på når det lager små sukkerkaker av palmejuice.

Under seil i indonesiske farvann - vi ser på en flokk delfiner som passerer oss.

Det er varmt i Indonesia og gutta er klare for en liten dusj på dekk.

Håkon og mamma studerer en komodoøgle i skogen på Rinca.

Utenfor parkstasjonen på Rinca sammen med våre to parkguider.

Komodoøglen kan bli tre meter lang og veie 100 kilo. Det er den største av de såkalte monitorvaranene, som kommer i alle størrelser. Av ukjente grunner har varianten på Komodo blitt veldig stor...