I piratfarvann og gjennom Rødehavet

Port Ghalib (Egypt), 27. mars 2006

Fra Oman startet vi på det strekket vi har grudd oss mest til: Først en ukes seiling i piratbefengte Adengulfen før vi skulle entre Rødehavet gjennom Bab el Mandeb, som optimistisk oversettes til "Gate of Sorrows". Deretter sto vi foran muligheten med motvind opp hele det lange, smale Rødehavet. Dette, samt mange (røver)historier om kranglete byråkrati, tigging, smøring og islamsk fundamentalisme, gjorde at dette ikke var noe vi så særlig fram til.

Men heldigvis skulle det vise seg at som vanlig er seileres røverhistorier sterkt overdrevet. Vi har så langt ikke hatt noen særlige problemer. Det har som forventet vært mye seiling i motvind, men nå er vi kommet til sivilisasjon i Egypt i en helt ny marina i Port Ghalib. Her har vi vann, strøm, internett, restaurant vi tør spise på (!) og dekning på mobiltelefonen. Det har vært noe interessant uker med spesielle møter med både arabisk og afrikansk kultur og mennesker, men vi er glade for at vi nå nærmer oss Middelhavet og mer kjente trakter.

Konvoi
Vi forlot Port Salalah i Oman 19. februar i en konvoi sammen med to andre båter. Utrustet med telefonnummer til både det internasjonale piratsenteret i Kuala Lumpur, den franske marinene i Djibouti og koalisjonsstyrken i området og diverse radiofrekvenser til militære styrker. 

En av båtene i konvoien var tysk og hadde tydeligvis spesielle kontakter i hjemlandet, for vi hadde også det direkte telefonnummeret til vakthavende offiser i Glucksburg i Tyskland som igjen hadde kontakt med alle militære fartøy i Adenbukten og kunne rekvirere assistanse dersom det skulle oppstå en piratsituasjon!

Seile usynlig
Ellers var strategien å prøve å seile gjennom området så godt som usynlig. Det betydde at vi gikk midt i gulfen for å ha god avstand fra både Somalia- og Jemenkysten. Vi holdt ganske tett sammen, men likevel såpass langt fra hverandre at vi ikke utgjorde et "samlet mål", vi brukte ikke VHF'en og snakket bare på SSB'en til avtalte tider og frekvenser. 

Videre gikk vi uten lanterner om natten og brukte ikke store seil som spinnaker e.l. i de mest utsatte områdene. Dette fungerte bra, selv om det var utfordrende å seile tett sammen med andre båter. Alle båter har forskjellig fart alt etter vindretning og vindstyrke og forskjellig fart for motor. Det betydde at vi hele tiden måtte justere fart, vente på hverandre eller prøve å ta igjen. Om natten måtte vi holde konstant utkikk for at vi ikke skulle kjøre på hverandre. 

Det er ganske mye skipstrafikk i Adengulfen og de store skipene er forståelig nok ikke så veldig fornøyd med at vi går uten lys, selv om vi holdt oss utenfor hovedleden. Alt de så var sikkert små fartøy på radaren som ikke førte lys og som ikke svarte på VHF'en. De trodde sikkert at vi var pirater...

Ingen piratproblemer
Heldigvis bød ikke seilingen i Adengulfen på særlige utfordringer, vi hadde stort sett lette vinder bakfra. Vi møtte ikke på noen pirater heller, så i det hele tatt ble det en behagelig seilas. Dermed var vi gjennom det første hinderet. 

Neste hinder var det trange stredet mellom Djibouti og Jemen som leder inn i Rødehavet. Her visste vi at vi måtte regne med sterke vinder fordi stredet virker som en vindtunnel. Det er nok det som har gitt stredet det lite oppløftende navnet "Gate of Sorrows". Heldigvis blåser det stort sett alltid fra sør her, så vi kunne i hvert fall satse på at de sterke vindene kom bakfra.

Verdensrekord
Og etter som vi nærmet oss inngangen til Rødehavet og dreide kursen nordover, dreide vinden som ventet gradvis mer mot sør og økte i styrke. Midt på natten den 27. februar suste vi gjennom det trange stredet, helt i ytterkant av den sterkt trafikkerte skipsleden. Godt hjulpet av en gunstig medstrøm blåste medvinden oss helt opp til Massawa i Eritrea. I løpet av et par døgn hadde vi gjort unna kvarte avstanden i Rødehavet og sannsynligvis satt ny verdensrekord for en Bostrøm 37! I løpet av 24 timer slukte vi 192 nautiske mil - en snittfart på 8 knop! Vindroret Laura styrte perfekt og vi hadde ingen problemer med de 3-4 meter høye bølgene som toget inn på oss bakfra.

Bare motvind
Det skulle imidlertid vise seg at sørvinden blåste fra seg på disse dagene. Hele resten av Rødehavet så langt har vi hatt motvind. 

Rødehavet kan i følge pilotboken vår grovt deles i to når det gjelder vindforhold på denne årstiden. Havet strekker seg 1400 nautiske mil i nordvestlig retning. De første 700 milene opp til Port Sudan kan man håpe på sørøstlige vinder, mens de siste 700 milene opp til Suez må man regne med vind fra nordvest. 

Vi hadde ikke tid til å vente de ukene det tok før det igjen ble sørlige vinder fra Massawa og opp til Port Sudan, så hele veien opp til Port Ghalib i Egypt har vi krysset i til dels sterk motvind eller motorseilt når vinden har løyet litt. Bortsett fra et par litt lengre stopp i Eritrea og Sudan har vi seilt nesten hver dag og ankret opp om natten. Dette er også den anbefalte strategien for å komme seg nordover gjennom Rødehavet. Men det tar tid, fordi når skal man ankre opp i en av de mange marsaene (små "fjorder" inn i korallrevet som gir god beskyttelse mot bølgene) må man sørge for å komme seg inn i disse før solen står i vest og gjør det vanskelig å se hvor revene er. 

Krigsherjede Eritrea
Første stopp i Rødehavet var Massawa. Dette er den viktigste havnebyen i Eritrea og har etter hvert blitt en favoritt blant seilere I Rødehavet.

Eritrea ble egen nasjon på begynnelsen av 90-tallet etter en 30 års lang krig mot naboen Etiopia. Pilotboken vår forteller noe av den utrolige historien om den tapre og utrettelige kampen eritreerne kjempet for sin frihet: Krigen mellom Eritrea og Etiopia er den lengste borgerkrigen i Afrika, men den fikk ikke så mye oppmerksomhet i vesten. Mye av grunnen var sannsynligvis at ingen trodde at den dårlig utrustede geriljahæren til den eritreiske frigjøringsbevegelsen kunne slå tilbake mot den etiopiske krigsmaskinen som blant annet hadde et luftvåpen og som i de siste årene av krigen også fikk god støtte av tidligere Sovjetunionen. 

Stolt folkeslag
Den eritreiske frigjøringsstyrkene hadde bare våpen de hadde tatt fra fienden, men så kjente de fjellene hvor kampene ble kjempet bedre enn fienden. Etter en folkeavstemming i 1993 ble Eritrea en egen stat og medlem av FN. 

Dessverre var det nye uroligheter mellom Eritrea og Etiopia igjen på slutten av 90-tallet, så de første årene med gjenoppbygging og økonomisk vekst fikk et kraftig tilbakeslag. Nå er det rolig i landet, men sårene fra den lange krigen er fortsatt veldig tydelige, menneskene er fattige og samfunnet har ikke helt funnet sin form ennå. Eritreerne er et stolt folkeslag og alle vi snakket med av opptatt av at Eritrea skal bli et bra land uten korrupsjon og maktmisbruk.

Buss opp i fjellene
En favoritt bland seilere som besøker Massawa er å forlate båten på den trygge ankringen, sitte i fire timer på en gammel, skranglete buss på smale, støvete veger opp i fjellet for å besøke Eritreas hovedstad Asmara, 2400 meter over havet. Vegen går norske vestlandsveger en høy gang og underveis kunne vi se masse kameler, bavianer og mange små landsbyer som klorte seg fast i fjellsidene.

Italia midt i Afrika
Eritrea var italiensk koloni fra slutten av 1800-tallet og fram til 1952 og det er fortsatt mange italienske spor. Asmara var overraskende lite ødelagt etter krigen, så det var en stor overgang å kjøre inn i en stilig by med palmekledte avenyer, flotte murbygninger med smijernsterrasser og elegante fortauskafeer på rad og rekke. Man kan også tydelig se italienske trekk hos mange av menneskene og mange hilste med "ciao". 

Våre favoritter i Asmara var iskrem og cappucino på fortausrestaurantene, det lille supermarkedet som solgte importert italiensk perscuttio skinke og salami og den avslappende atmosfæren langs hovedgaten om kvelden.

Sudan
Fra Eritrea seilte vi videre til nabolandet Sudan, som er et største landet i Afrika. I tillegg til mange ankringer i øde marsaer og ute på korallrev, besøkte vi Port Suakin som ligger rett sør for Port Sudan. Hovedgrunnen for å gå dit var for å fylle diesel og fylle på med litt frukt og grønnsaker. Det var godt vi ikke hadde andre ærender, for det var ikke annet å gjøre eller få tak i der heller. 

Den beskyttede ankringen i Port Suakin ligger rett ved siden av ruinene av det gamle Suakin. Korallsteinen de flotte bygningene ble bygget i er i ferd med å smuldre opp, men her har det vært bosettinger siden det 10ende århundre f. kr. Suakin var den siste slavehandelsstasjonen i verden og ble brukt til dette helt fram til slutten av 2.  verdenskrig. 

Slitsomt
Det har vært noen slitsomme uker, med mye seiling og lite tid på land. I tillegg er det uvant å være så avhengig av været hele tiden. Vindstyrke og -retning har vært helt avgjørende for om vi greide å bevege oss nordover. Bare 20-30 grader forskjell i vindretning kan bety alt. 

Hver eneste dag har vi prøvd å få værinformasjon fra forskjellige kilder over radionettet. Det mest frustrerende har vært at alltid var meldingene forskjellige, så ofte var det vanskelig å avgjøre om det var lurt å gå ut eller vente. Et par ganger tok vi sjansen på å gå ut og fikk til dels svært ubehagelige seilaser fordi det selvfølgelig blåste mer og fra en mer ugunstig retning enn vi hadde håpet på. Da vi hadde mindre enn 30 nautiske mil igjen til marinaen i Port Ghalib ble det til og med så ille at vi måtte snu og gå tilbake til en ankring vi allerede hadde passert og tilbringe natten der. Det skal bli fint å komme tilbake til Norge hvor værbekymringen er mer av typen "trenger jeg paraply eller ikke". 

Mot Suez
Vi valgte å seile gjennom Rødehavet så raskt som mulig for ha kontroll på tiden vi har igjen for de siste strekkene tilbake til Norge. Vi håper og tror nå at vi skal klare å komme hjem 1. juli - nøyaktig tre år etter at vi reiste.

Så snart vi finner et nytt lite værvindu skal vi bevege oss mot Suez og gjennom Suezkanalen. Er vi heldige kommer vi til Kreta, som blir første stopp i Middelhavet, før Olve sin bursdag. 

Vi har allerede merket at det begynner å bli kaldere og vi kommer sannsynligvis til å fryse i hjel i Middelhavet så tidlig på våren...

For å komme oss fortest mulig gjennom piratfarvann satte vi "alle kluter til" og i lite vind hadde vi totalt opp nesten 200 kvm med seil!. 

Frisk seilas gjennom Bab el Mandeb. 3-4 meter høye bølger toget inn på oss bakfra. 

Marialene til kai i Massawa.

Utbombede ruiner av flotte bygninger står igjen som tomme minnesmerker over den lange krigen i Eritrea. 

Vi ble invitert på ettermiddagskaffe hos Almaz i Massawa. Kaffebønner ble ristet over åpen ild og nytraktet, sterk kaffe ble servert i bitte små glass med masse sukker i.

Småjenter i Massawa.

Bussen til Asmara stoppet halvveis på et marked oppe i fjellene. 

Folk og fe og kameler i en av fjellandsbyene på vei til Asmara.

Overgangen er stor fra jordgater i fjellandsbyer til asfalterte avenyer i hovedstaden Asmara i Eritrea. 

På fortauskafe i Asmara. Vi nyter italiensk gelatio og cappuchino. 

Håkon er "jobbemann" og hjelper pappa med å pusse og lakke på vindroret. 

Vi seiler inn til ankringen ved de tusenårs gamle ruinene av Suakin i Sudan.  

El Kaff, landsbyen ved Suakin ser nesten like ruinert ut som Suakin selv... Forskjellen er bare at her bor og arbeider det folk.

El Kaff hadde et veldig bra marked og vi kunne fylle opp båten med frukt og grønnsaker. Ellers var det ingenting å få tak i. 

"Vannbilen" ble trukket av et esel ned til ankringen i Suakin og vi kunne fylle kannene våre. 

Rødehavet bød på bra fiske, men her har visst en hai forsynt seg og stjålet middagen vår - bare hodet på den fine lille tunfisken satt igjen på kroken!

Det var lett å harpunere fisk i Rødehavet, fiskene er visst ikke vant til dykkere med farlige hensikter.

Guro holder utkikk etter farlige undervannsrev - noe det er mye av  Rødehavet.

Ett av mange delfinbesøk i Rødehavet.

Håkon er opptatt av drager og riddere for tiden. Her har han tegnet en tegning til Olve.