Marialene krysser sitt kjølvann - vi har seilt jorda rund!

Viana do Castelo (Portugal), 28. mai 2006

Etter "verdens raskeste" passering av Middelhavet skviset vi oss ut av Gibraltarstredet og vendte baugen nordover i Atlanterhavet. Utenfor vestkysten av Portugal krysset vi vårt  kjølvann og kunne feire at vi hadde seilt hele sirkelen. Hjemlengselen blir sterkere for hver dag som går, men vi prøver å nyte disse siste ukene av jordomseilingen, til tross for at vi ikke har vært helt heldige med været. 

Etter en (1!) natt på Kreta fortsatte vi vestover mot Malta. Det eneste vi rakk var å fylle diesel og vann, handle litt ferskvarer og spise et større måltid på en gresk taverna. I lang tid hadde vi gledet oss til gresk salat, fetaost og gyros, så da var det bare å få med seg alt på en gang. 

Poetiske vinder
Igjen var det været som bestemte våre bevegelser. Vindene i Middelhavet har poetiske navn som Gregale, Mistral, Sirocco, Libeccio, Tramontana og Levanter. Alle karakteriseres ved at de kommer fra en bestemt retning og at de til dels er ganske sterke, kuling styrke er ikke uvanlig. Det er derfor viktig å bli kjent med disse vindene slik at man kan få gunstige forhold. 

Stort sett blåser det fra nordvest i Middelhavet på denne årstiden, så derfor var vi ikke sene om å legge ut på turen mot Malta da værmeldingen varslet om  vinder fra nord og nordøst. En kraftig Gregale blåste oss fra Kreta rett vest mot Malta på mindre enn fire døgn. Og heldigvis ble det en rask passasje for da vi kun hadde 30 nautiske mil igjen til Malta begynte vinden som forventet å dreie mot nordvest og vi startet motoren for å komme oss inn til havnen før vinden ble for sterk.

Vakre Valetta
Det var deilig å seile inn mot vakre Valetta, hovedstaden på Malta. Gylne byggverk i kalkstein rammer inn det som er en av Middelhavets beste naturlige havner. 

Malta ligger strategisk til midt i Middelhavet. Den bitte lille øygruppen dekker ikke mer enn 316 kvadratkilometer og består av tre øyer. Det bor rundt 400 000 mennesker i republikken. Malta har vært bebodd helt fra tidlige tider, først av fønikerne og grekerne og var senere en del av det romerske riket. Fram til midten av det 13nde århundre var Malta dominert av araberne og befolkningen var muslimsk. I Middelalderen var det ridderne av St. John som beskyttet øyriket og i under det store slaget i 1565 ble tyrkernes 40 000 manns sterke angrep slått tilbake. På begynnelsen av 1800-tallet ble øyriket erklært britisk og Malta ble hardt bombet under 2. verdenskrig da britene hadde marinebase der. I 1964 ble Malta uavhengig, de erklærte seg republikk 10 år senere og i 2004 ble de tatt opp som medlemmer i EU.

Den lange og varierte historien gjør Malta til et veldig spennende sted. Her finnes tempelruiner som er opp til 5600 år gamle, imponerende byggverk fra middelalderen, kirker, katedraler og også nyere bygninger som stilfullt var passet inn blant det gamle. Vi likte oss veldig godt på Malta - helt klart sted vi kunne tenke oss å besøke igjen.

Intim bursdagsfeiring
Vi feiret Olve sin 3-års dag på Malta. Dessverre kjente vi ingen barn (eller voksne for den slags skyld...) som vi kunne invitere i selskap, så det ble en intim bursdagsfeiring med pakker, kake og ballongen i båten. Men, Olve var fornøyd han - han har tross alt aldri vært i et skikkelig barneselskap, så han vet vel egentlig ikke hva han gikk glipp av. Det var vel helst Håkon som syns det var litt stusselig. 

Som et lite plaster på såret besøkte vi Playmobil-fabrikken som ligger rett utenfor Valetta. Det kunne guttene boltre seg med all tenkelig Playmobil i et stort lekerom. Gjett om det var gøy, selv om Olve syns det var en utfordring å skulle "dele" alle de fine lekene med 20 andre små og store barn. Hver gang han flyttet på seg var det noe som tok over det han hadde lekt med - til hans store fortvilelse. Olve er ikke vant til sånn "behandling", hjemme i båten pleier han nemlig å få det som han vil for Håkon orker ikke høre på brølingen hans, så han gir seg som regel med en gang.

Hurtigtogferd
Etter hele fire døgn (!) på Malta fortsatte vi vår hurtigtogferd gjennom Middelhavet. Vi hadde kurs mot Gibraltar, og passerte Tunisia, Sicilia, Sardinia, Mallorca og Costa del Sol på Spanias sørkyst underveis - alle var steder vi hadde vurdert å stoppe på. Men så lenge den østlige vinden fortsatte å blåse oss vestover fortsatte vi helt til Gibraltar. Siden vi har lovet "alle" å komme hjem 1. juli prøver vi hele tiden å ligge litt foran skjemaet, slik at vi har litt å gå på når vi kommer til det mer uforutsigbare været i Nord-Europa.

En frisk Gregale blåste oss først gjennom stredet mellom Tunisia og Sicilia. deretter hadde vi noen dager med litt mindre vind før en Levanter fra nordøst brakte oss resten av vegen til Gibraltar. 

I begynnelsen var det ganske mye rulling og da synker som vanlig aktivitetsnivået ombord på Marialene betraktelig. Når det så endelig ble litt litt roligere, skyndet vi oss å gjøre alt vi ikke orker å gjøre når det er mye bølger: Vi baker brød, steker pannekaker til lunsj, vasker doen og prøver å rydde i det evinnelige kaoset ombord. 

Ved porten til Middelhavet
Etter drøyt 1000 nautiske mil kunne vi se den karakteristiske Klippen over Gibraltar. Gibraltar er britisk koloni og beliggenheten gir landet en snodig blanding av engelsk, spansk og nordafrikansk kultur. 

Vi hadde på forhånd sendt en epost til den marinaen vi helst ville ligge i, men hadde ikke fått noe svar. Det bekymret oss egentlig ikke for vi regnet med at det ikke skulle være noe problem å få plass i marinaen. Det var derfor ikke særlig hyggelig å få beskjed over VHF'en at marinaen dessverre var helt full. Vi kalte opp den andre marinaen og ble ganske fortvilet da også de var fulle. Den tredje og største marinen i Gibraltar var stengt på grunn av ombygging og de to gjenværende marinaen var derfor naturlig nok sprengfulle.

"vi skal IKKE til Spania"
Det er ingen gode ankringer utenfor Gibraltar, men den ene marinaen foreslo at "vi kunne jo dra til Spania." Riktignok er ikke Spania mer enn et steinkast unna, men det var liksom ikke aktuelt. Over VHF'en forklarte Guro at det nå var ganske sent på ettermiddagen, vi hadde seilt i 8 døgn fra Malta, vi hadde to små barn ombord som vi hadde lovet skulle få komme på land og få is den kvelden og "vi skal IKKE til Spania!"

Det med barna gjorde sannsynligvis susen, for etter litt frem og tilbake fikk vi beskjed fra Marina Bay at de skulle greie å skvise oss inn.

Shopping og jobbsøking
Gibraltar er som en bitte liten storby, med en lang gågate med masse bra shopping, mange trendy kafeer og alt fra engelske puber til gourmetrestauranter. 

Vi handlet litt nye klær og sko til Håkon og Olve - langbukser, gensere, sokker og joggesko. Olve var ikke helt med på notene med en gang - joggesko var vondt og hver gang han fikk på langbukser pekte han nedenfor knærne og sa at buksene var for store og at de nok var Håkon sine.

Og mens Guro shoppet, begynte Steinar å tenke på at han snart må  begynne å jobbe igjen. Han sendte cv'en sin til ulike rekrutteringsselskaper og brukte en del tid på internett for å orientere seg på jobbmarkedet i Norge. Selv om de fleste nok syns det må høres mye bedre ut å være langturseiler enn å slite på et kontor, så er Steinar egentlig ganske motivert for å gå tilbake i jobb og syns det er spennende å se hvilke jobbmuligheter som finnes. 

Seilreparasjoner
I Gibraltar måtte vi for første gang under jordomseilingen foreta seilreparasjoner. 30 000 nautiske mil under sterk sol har gjort sitt. Likevel hadde vi trodd at vi skulle ha mye mer vedlikehold av seilene underveis enn det vi har hatt. Det eneste vi har gjort når vi har sett slitasje er å sette å litt spinnakertape - noe som har holdt overraskende bra. Nå syns vi imidlertid at det var på tide at en seilmaker fikk gå over seilene - vi vil nødig at de skal revne midt ute i Nordsjøen..  

Værvind - igjen...
I marinaen i Gibraltar hadde vi wireless internett ombord i båten og hver dag brukte vi mye tid på www.weatheronline.co.uk for å prøve å finne et værvindu for å passere gjennom Gibraltarstredet og for seilasen videre nordover mot de britiske øyer. Helst ville vi ta hele strekket i en jafs - det var tross alt ikke mer enn 1100-1200 nautiske mil til Irland. Til slutt fant vi ut at det ikke var mulig å finne ok vær for begge strekkene. 

Vi plukket derfor første og beste sjanse for å komme oss gjennom Gibraltarstredet og prøve å komme oss så langt som mulig vest på Algarvekysten sør i Portugal.

Gibraltarstredet er mindre enn 2 nautiske mil bredt på det smaleste, det blåser nesten alltid fra vest og i tillegg er fordampningen i Middelhavet så stor at det alltid strømmer vann fra Atlanterhavet inn i Middelhavet. Så, i tillegg til at man må vente på en Levanter-vind fra øst må man passe på å gå på riktig tidspunkt i forhold til tidevannet for å ha mulighet til og komme seg gjennom stredet. 

Hektisk og vått i stredet
16. mai om kvelden, ca tre timer etter høyvann reiste vi fra Gibraltar. Vi hadde fin seilvind fra øst og etter hvert som vi nærmet oss det smaleste stedet fikk vi tidevannsstrømmen med oss. Som forventet økte vinden på i den trakten som dannes mellom Tarifa Point som er det sørligste spissen av Iberia-halvøya og kysten av Marokko. Vi hadde imidlertid ikke forventet at den skulle bli så sterk. med spridde seil og strøm og bølger bakfra hadde vi begrenset manøvreringsrom og enda vi tynte det maks ble vi ufrivillig dyttet mot Tarifa Point. I bekende mørke så vi fyret på Tarifa komme nærmere og nærmere og til slutt innså vi at vi både måtte reve seil og jibbe for å ikke komme for nærme land. 

Det ble noen hektiske og våte minutter mens vi koblet ut vindroret, gikk opp i vinden, slakket skjøter, rullet inn seil og fikk de over på motsatt side. Mens vi bakset rundt i vinden og bølgene kunne vi nesten føle de mange tusen wattene fra fyret på Tarifa som sveipet over oss hvert tredje sekund.

Pitstopp på Algarvekysten
Vi hadde vind til å komme oss helt til Lagos, den vestligste havnebyen på Algarvekysten i Portugal. Et koselig sted med en fin, ny marina.

Etter tre dager i Lagos startet vi på den lange turen nordover på det vi trodde var et ok værvindu for å sele mot Irland. 

Denne gangen var vi ikke så heldige. Vi hadde nok vært litt for optimistiske og trodd at vi skulle komme oss lengre nord tidligere og endte opp med nordavind hele tiden. I fem lange dager krysset vi oppover langs vestkysten av Portugal i 20-25 knops motvind og høy sjø. Marialene er som kjent ikke noe regattamaskin og det blir fryktelig langt når vi har 110-120 grader mellom hvert legg. I gjennomsnitt gjorde vi 55 nautiske mil i døgnet mot mål - halvparten av det vi normalt gjør. Så sakte har vi aldri gått før!

Det mest oppløftende under den frustrerende seilasen var nok at vi utenfor Lisboa den 23. mai krysset vårt kjølvann og dermed kunne feire at vi hadde fullført sirkelen. Dog, med de forhold vi hadde, ble det ikke mye til feiring. 

Slitsom kryss
Å seile kryss er kanskje noe av det vi liker minst når vi er på turseilas. Ikke nok med at det går så sakte, å ligge konstant i 20 graders helning dag etter dag er ganske slitsomt. Musklene verker etter å hele tiden måtte holde seg fast og det blir ikke få blåmerker på armer og ben. Å lage mat er et møysommelig prosjekt og hver gang vi gjør et slag må alt løsøre omorganiseres. Lekekasser og sekker med Lego må flyttes, oppvasken legges over i andre siden av vasken og om natten må sovende barn løftes over i køyer på le side. I tillegg er det vått og kaldt, særlig om natten. Vi priser oss lykkelige for at ingen ble sjøsyke!

Guro er nok den som trives minst under slike forhold - enda bra vi hadde godt med Snickers i kjøleskapet til nattevaktene... Håkon og Olve lar seg som vanlig ikke merke noe særlig av været. De syns nok kanskje mamma og pappa ikke er fullt så klare for all slags aktiviteter og at det blir litt mye mas om å holde noenlunde orden på leker og bøker slik at ikke alt skal fly veggimellom når vi slår. Uansett er det de som holder moralen oppe ombord.

På kjente trakter
Da værmeldingen viste at det skulle fortsette med nordlige vinder også mellom Spania og England (hvor det normalt skal blåse fra vest på denne årstiden), fant vi ut at det var best å "legge inn årene" og gå inn til en havn og vente på gunstigere vind. 

Vi er derfor nå kommet til Viana do Castelo, den nordligste havnebyen i Portugal og et sted vi også stoppet da vi kom nedover disse traktene for nesten tre år siden. 

Selv om vi fortsatt ligger litt foran skjema betyr denne "forsinkelsen" at vi kanskje må revurdere den videre ruten. Fortsatt er vi mest sugne på Irland, Skottland og Caledoniakanalen, men blir det for liten tid følger vi vårt gamle kjølvann opp Den engelske kanal og gjennom Kielkanalen. Alt avhenger - igjen - av været. Det skal bli godt å komme hjem og slippe å bekymre seg så mye over vind og vær!

Vi seiler inn i vakre Valetta havn på Malta. 

Olve fyller 3 år! Ikke store selskapet, men vi hadde i hvert fall kake med smarties... 

Nye biler og en ny brannstasjon gjorde lykken på Olves bursdag. Håkon hadde laget en påskekylling til lillebror..

Eieren av denne lille båten å Malta er tydeligvis fan av ManU.. 

Vi besøkte Playmobil-fabrikken på Malta.

Tenk deg et helt rom fylt med all slags Playmobil! Ikke lett å vite hva man skal leke med.

På tur i Valetta, i bakgrunnen skimtes 1. mai toget.

Når man har fylt 3 år får man oppvasktjenested ombord i Marialene!. 

Håkon leser Donaldblad en fin dag på sjøen på vei mot Gibraltar.

Arbeidsledig jordomseilier: Steinar pynter på cv'en sin for å begynne å søke jobber. 

Vi seiler inn mot Gibraltar som liger under den karakteristiske "Klippen"..

På tur over torget i Gibraltar.

Fin utsikt over Gibraltar fra toppen av Klippen.  

Håkon og Olve koser seg med en is i feriebyen Lagos på Algarvekysten.  

Det er ikke måte på hva slags ansvar man får når man har fylt 3 år - Olve spyler mattene.

Håkon og Olve studerer noen usedvanelige stygge fisker på fiskemarkedet i Lagos.. 

Når det ruller mye i båten pleier Håkon og Olve å lage seg til et "rede" med dyner og puter og kose seg med bøker. 

Ikke nok med at båten lå i 20 graders helning og det var vanskelig nok å bevege seg rundt, Håkon og Olve sperret av halve Marialene med klar beskjed om adgang forbudt.

Kommer man for nærme kysten av Portugal er det mye fiskebåter å passe seg for. Her er det en konvoi på 12 små fiskebåter som passerer oss.

For å holde humøret oppe holder vi konsert...

Vi klatret opp alle de 719 trappetrinnene til den vakre Santa Lucia-kirken i Viana do Costelo.

Olve gikk hele trappen selv både opp og ned, selv om vi måtte ta maaange pauser på vegen ned.

Da vi var i Viana do Castelo for tre år siden gikk Håkon og pappa også opp alle trappene til Santa Lucia-kirken.