Våt og kald avslutning

Inverness (Skottland), 21. juni 2006

Det har vært noen fine, men kalde og til dels våte uker i Irland og Skottland. Vi har brukt alt vi har av varme klær, men hver gang vi la oss til å sove i iskalde, fuktige dyner og tepper minnet vi hverandre på hvordan vi lengtet etter å fryse litt da vi svettet som verst i Sørøst-Asia. Det er visst noe med at gresset er grønnere....

De to første dagene ut fra Portugal ble en reprise på seilasen opp vestkysten av Portugal, med bonus i form av enda mer vind og enda mer sjø. Med vinden fra nord krysset vi nordvestover ut fra kysten. Da en monsterbølge krasjet ned over cockpiten og røsket løs hele kalesjen syns vi at vi hadde fått mer enn fortjent. 

Ligge bi
Vi vurderte en stund om vi skulle snu, men det var langt tilbake til neste havn så vi bestemte oss i stedet for å legge oss bi og vente på været. Vi bakket forseilet og låste roret fast helt over i motsatt retning som seilene. På den måten bremset vi farten ned til en 2-2,5 knop og lå ca 90 grader på vinden og unngikk at flere bølger skyllet over oss. Det er ikke ofte vi har måtte benyttet oss av denne teknikken, men det overrasker oss like mye hver gang hvor rolig det blir i båten og man får mulighet til å områ seg litt. 

Etter noen timer dreide vinden, som meldt, mer mot øst og da den samtidig droppet noen knop la bølgene seg betraktelig. Vår erfaring er at bare fem knops mer vind, fra 25 til 30 knop, utgjør enorm stor forskjell på bølgene.

Fra for mye til for lite vind
Så, etter et par døgn syns heldigvis værgudene at de hadde herjet nok med oss og med en fin slør krysset vi ytre Biskayabukta på nesten flatt hav. Da vi nærmet oss Irland forsvant vinden og vi måtte ta i bruk hestekreftene for å komme oss fram.  Siden vi var ganske leie av strabasiøs seiling var vi likevel fornøyd - det var bedre med litt for lite vind enn alt for mye. Til tross for at det med europeiske dieselpriser koster nesten 1000 i døgnet å kjøre motor!

Det tok oss en dag lengre enn beregnet å komme fram til Dublin og siste døgnet måtte vi slite i motstrøm og tåke opp langs østkysten av Irland. Det var derfor deilig å komme fram til den flotte, nye marinaen i Dun Laoghaire, selv om vi ankom midt på natten. Dun Laoghaire er en slags forstad til Dublin og en veldig trivelig liten by med masse små butikker og puber. Vi rakk ikke å se så mye av den grønne øya, men fikk i hvert fall tid til en liten bytur til Dublin og føle litt på storbyen gleder og sorger.

Vi forlot Dun Laoghaire sent om kvelden den 11. juni for å få tidevannet med oss videre nordover. Med store tidevannsfortskjeller gjelder det å time det riktig, ellers risikerer man å få både 2 og tre og fire knops motstrøm. Vi seilte over natten og fram til neste ettermiddag hvor vi ankret opp i en liten bukt rett utenfor Belfast i  Nord-Irland. Der spiste vi middag og fikk oss noen timer med søvn mens vi ventet på at tidevannet skulle snu. På de jevnlige værmeldingene på VHF'en meldte de stadig om kuling både her og der, men vi var heldige og fikk en ganske rolig nattseiling, med fin medstrøm, over det lille, men beryktete havstrekket mellom Nord-Irland og de skotske øyene.

Whisky-øy
Den skotske skjærgården byr på et utall av små idylliske havner og ankringer. Vi valgte å gå til øya Islay - litt tilfeldig og litt fordi der ligger Bowmore, Bestens favorittwhisky. Vi fikk plass i den bitte lille marinaen i Port Ellen på øyas sørøstkyst og tok lokalbussen over til Bowmore for å inspisere whiskydestilleriet. Den lille øya Islay huser faktisk hele 7 andre whiskydestillerier også, men vi nøyde oss med å besøke det ene. De fleste destilleriene ligger helt nede i vannkanten og guiden på Bowmore kunne fortelle at grunnen til at whiskyen deres smaker tang og saltvann er at tønnene som godsakene blir lagret på ligger i hvelv som faktisk ligger under havoverflaten.

På Islay var vi heldige med været og vi hadde to fine dager på den idylliske øya. Vi ruslet tur i den flotte naturen, Håkon og Olve lekte "tingletere" på stranden (det var alt for kaldt å bade) og vi spiste is og grillet. 

Uvant med regn
Fra Islay seilte vi innom Oban på det skotske "fastlandet" og derfra videre til Corpach som er starten på Caledoniakanalen. Da var det også slutt å finværet og bortsett fra noen få timer her og der med litt sol, regnet det stort sett hele tiden. Vi oppdaget da at vi nok har vært lenge borte fra denne typen vær, Steinar og Håkon manglet gummistøvler, Olves regndress var ett nummer for lite og Guros seiljakke var gått over fra å være vanntett til vannabsorberende... 

Caledoniakanalen
Caledoniakanalen knytter øst- og vestkysten av Skottland sammen via tre innsjøer og kunstig bygde kanaler. Kanalen er 60 nautiske mil lang og man må gjennom 29 sluser og forbi 10 svingbroer. Normalt bruker man 2-3 dager på å gå gjennom kanalen.

Naturen i det skotske høylandet er storslagen, men vi må vel innrømme at øsregnet bidro til at vi ikke akkurat satt på dekk og nøt utsikten så mye... 

På jakt etter Nessie
Den største innsjøen i Caledoniakanalen er Loch Ness og Håkon og Olve speidet spent etter sjøormen Nessie. Dessverre kan vi ikke si at vi fikk se henne, men Håkon har i hvert fall tegnet mange fine tegninger av hvordan han mener uhyret ser ut.

Nye venner
Da vi forlot Suez, forlot vi også alle våre seilvenner. Gjennom hele Middelhavet og i Portugal traff vi ingen kjente båter. Vi håpet at vi kanskje kom til å treffe langturseilere på vei hjem fra Karibia når vi kom til Irland. Og det slo til - det viste seg at det var en ganske stor flotilje med norske båter på vei hjem via Irland og Skotland. I Dun Laoghaire traff vi Ragnhild og Ingar fra Banana Lady (www.bananalady.no) og senere i Caledoniakanalen traff vi  båten Hurra (www.hurratur.no) fra Oslo og Snorre fra Langesund. Vi hilste også på flere andre norske båter i Caledoniakanalen - noen på vei hjem til Norge og andre på vei ut på eventyr.

Håkon og Olve syns det var spesielt stas å bli kjent med Ragna (5), Ingrid (9) og Guri (11) fra Hurra. Hver morgen sto de og trippet på dekk og ventet på at jentene skulle bli ferdig med frokosten sin slik at de kunne leke.

Snart hjemme
Vi er nå kommet til Inverness, siste stopp i Skottland før vi gir oss i kast med Nordsjøen. Vi har fylt diesel, handlet mat, kjøpt gummistøvler, nytt regntøy og er klare for alle slags føreforhold.

GPS'en viser at det er 558 nautiske mil igjen hjem til Drøbak, via Koster. Det er nesten bare et steinkast. Vi håper selvsagt på fint seilvær, men nå er vi så nærme at nå kan vi sannsynligvis tåle hva som helst... Og 1. juli er fortsatt datoen!

Rolig seiling over Biskayabukta. 

En liten fugl haiket med oss over til Irland 

Håkon klatrer på en statue langs kanalen i Dublin.

The U2 Wall: På veggen til platestudioet i Windmill Lane hvor U2 har spilt inn mye av sin musikk har fans tegnet og skrevet hilsener.

Dramatisk solnedgang i det vi seiler ut med tidevannet fra Dublin mot Skottland.

Marinaen i Port Ellen på Islay er sannsynligvis en av de minst vi har besøkt.

Vi rusler en tur på stranden foran Bowmore-destilleriet. 

Håkon sjekker at destillerering av Bestens favorittwhisky på Bowmore går riktig for seg. 

En gammel plog var et spennende lekeapparat i parken på Islay. 

Flott natur ut i havgapet på Islay..

Steinar i butikken på Oban-destilleriet.  

I Oban fikk vi se ekte skotter!

Skottland bød på mye regnvær og skipper'n var som vanlig den som måtte være ute.... 

Mye vakker natur og variert skjærgård med mange flotte fyr langs vestkysten av Skottland.

Det er mange sluser i Caledoniakanalen, men heldigvis er de enkle å håndtere - det er bare å slippe ut eller stramme inn tau alt etter om man går opp eller ned.

7 kalde, våte (og illeluktende...) amerikanske backpackere haiket med oss et stykke av veien gjennom Caledoniakanalen.

Ragna, Guri og Ingrid viser Håkon og Olve skilpaddene fra Hurra.

Ved bredden av Loch Ness ligger ruinene av et av Sottlands største slott, Urquhart Castle.

Hurra fra Oslo, Snorre fra Langesund og Marialene fra Drøbak på vei ned de siste slusene til Inverness.